Anmeldelse: Lena Andersson: «Studie i menneskelig atferd»: Lettlest og humoristisk

Hun åpner med et skikkelig trøkk.

På to og en halv side tegner svenske Lena Andersson opp et tilsynelatende tradisjonelt familieliv, for så å la småbarnsmoren Caroline gripe, ikke til pistol, men til stekepanne.

Og når småbarnsmoren først var i gang med å slå ektemannen i bakhodet, var det «like greit å fortsette.»

Carolines historie vris om videre i andre episoder. Lena Andersson spinner en vev, der mange fortellinger hektes til hverandre, på kryss og tvers over generasjoner, i en bok Lena Andersson selv sier ikke er en roman, ei heller en samling noveller eller fortellinger.

«Moraliteter ville vært det mest nærliggende», skriver hun.

Det er alltid med forventning man åpner en bok av den spenstig språklige forfatteren Lena Anderson.

Lena Andersson (født 1970) er journalist, forfatter og meningssterk debattant i vårt naboland. Gjennombruddet kom med «Rettsstridig forføyning – En roman om kjærlighet» – som i 2013 ga henne Augustprisen.

Og du og du som Andersson kan treffe leseren, denne gang især i bokens første del.

Her er unge, eldre, ensomme og gifte. Vi er i det man i Sverige gjerne sier om Andersson, i «väninne-kören». En og annen mann er også med.

Man undres over de dårlig funderte valg denne kavalkaden av kvinner kan ta, med misforståelser og elendig kommunikasjon.

Venninner kaprer venninners elskere, venninner baksnakker venninner, venninner snakker ekkelt til hverandre.

En studie i menneskelig atferd, jo visst, med irrasjonelle handlinger. Leseren kan irritere seg over kvinnenes atferd, og det blir også litt irriterende i bokens siste der teksten blir i overkant programmatisk med Anderssons meninger og synspunkter i konstruerte dialoger og situasjoner.

Anderssons gode prosa og små analyser er så å si alltid en fryd å lese. Denne gang i en fin oversettelse av Gøril Eldøen, som turnerer Anderssons one-liners, humor, spiddende snart, treffende samtaler og fæle replikker.

Leseren møter mange: Märta som reiste til USA for å studere på et godt college, men snudde på rappen og dro tilbake til en mann hun ennå ikke var blitt kjæreste med.

Leseren blir kjent med Matilda (bokens mest sympatiske?) som lever et regelmessig liv på jobb i syforretningen, ser romantiske filmer om kvelden. En frigjort moderne sjef vil ha de ansatte til å fortelle om uønskede seksuelle tilnærmelser. Matilda er blank på erfaringer, skal hun dikte noe?

Så er det de to venninnene – eller var de egentlig det? – på ferie Deauville. Annie venter på elskeren, men da han kommer, havner han i en intens samtale med Simone, og Annie reiser hjem til Paris i all hast.

Senere møter vi Annie og Simone i terapi hos en og samme terapeut! Og psykologen Rawia er på klassereunion, nå bruker hun hijab – det trigger gamle klassevenninner.

Forfatteren Andersson vet å gestalte situasjoner, men utover i boken setter samfunnskritikeren Andersson inn støtet med skildringer blant annet av skolen i metoo’s tidsalder.

Mange vil nok elske humor og harselasen. Denne leser skulle nok ønsket at Lena Andersson hadde latt kvinnene spille seg mer ut. Det blir litt påtrengende og trangt med meninger og posisjoner.

Men i Andersson finnes mye å glede seg over, boken leses i ett strekk.