Anmeldelse Elizabeth Strout debutroman «Amy og Isabelle»: Få med deg denne!

Det er bare å få med seg Strouts debut!

Amy og Isabelle – datter og mor – et evig tema. Omskrevet igjen og igjen – og i Elizabeth Strouts regi en leseopplevelse.

Denne uken gjester den populære forfatteren, som også norske lesere har trykket til sitt bryst, litteraturfestivalen på Lillehammer og i neste uke Litteraturhuset i Oslo.

Alt er utsolgt for lengst.

Strout har utgitt åtte romaner. For «Olive Kitteridge» fikk hun Pulitzerprisen for beste roman i 2009, boken filmet i en miniserie, både bok og film (flere Emmy-priser) rost til skyene av kritikerne.

Norske lesere kjenner godt serien om Lucy Barton, den første, «Jeg heter Lucy Barton», ble nominert til Booker-prisen i 2016, gikk til topps på The New York Times’ bestselgerliste og fikk fantastiske kritikker. Lucy Barton er hovedperson også i romanene «Hva som helst er mulig» og «Åh, William».

Men nå er det debuten hennes fra 1998 som utgis på norsk, «Amy og Isabelle».

Den kommer i Hilde Rød-Larsens sobre oversettelse, i et språk som flyter, velskrevet og lett å lese i en bok som i tykkelse ligger mange sider over Strouts senere bøker.

Man undrer seg underveis over å lese Strout i omvendt rekkefølge – vi speider etter spor av de mange gode romaner som skulle følge.

Er tematikken lik de temaer som skulle følge?

Det er mange grunner til at Elizabeth Strouts trofaste lesere i Norge vil glede seg også over denne boken, for allerede med debutromanen, leverte hun en leseopplevelse.

Romanen «Amy og Isabelle» utspiller seg i en hetesommer i 1979, i avkroken Shirley Falls i New England, på USAs østkyst.

Det er så varmt at alt tørker inn, elven er som en død brunsvidd slange, og på kontoret på fabrikken koker kvinnene i skrivestuen. Der sitter Isabelle Goodrow og er sekretær for sjefen Avery Clark – som hun er litt betatt av.

Der sitter også Isabelles 16-årige datter Amy på sommerjobb, med gørrkjedelig arbeid.

Og så langsomt, like dvelende som sommerværet ute, spiller Strout ut en historie med små og store hemmeligheter.

Da Isabelle og datteren kom til Shirley Falls, forklarte Isabelle at mannen var død og foreldrene hennes også. Det er bare de to.

Mon tro det er så enkelt.

Amy faller for mattelæreren Thomas Robertson, og de blir oppdaget i en bil oppe i skogen, og da vender historien.

Det blir drama, skandale, ting rulles ut og snus om.

Det skjer en vending mellom mor og datter fra nærhet (eller var det noen gang det) til en isfront. Et sted tenker Amy at hun ønsket seg en annen mor, som så ut som mødre i TV-reklamer, som «vasket store glinsende kjøkkengulv og kysset ektemenn som kom hjem fra jobb».

Og Isabelles fortid vikles ut, hennes leting etter et nytt, ordentlig liv. Også hun lengtet. Isabelle hatet Amy for «jenta hadde fått nyte en manns seksuelle gleder, mens hun selv ikke hadde det.»

Men så settes noe i bevegelse mellom mor og datter.

Mer bør ikke sies for ikke å røpe romanen der karakterer og plot utvikles langsomt – av en forfatter som åpenbart allerede ved debuten sto fram som et forfattertalent.

Strout kan skildre kvinneliv, lengsel, higen og savn etter menneskelig kontakt – og mangt annet – som hverdagslivet i en amerikansk småby.

Man kunne selvsagt rulle en sekser for Elizabeth Strout, for dette er virkelig en god roman. Men når man har lest de senere bøkene, er det liten tvil om at Elizabeth Strout bare er blitt bedre og bedre – og har tatt et strammere grep om stoff og plott.

Men for oss som leser Strout baklengs: Det er all grunn til å få med seg denne debuten, perfekt nå inn i den varme norske sommeren.